Rolf Mæhle

fagansvarlig i Fagråd AFR og Kreditt

 

 


Forslaget til ny finansavtalelov berører kredittområdet på flere områder. For eksempel informasjon til kunden, rådgivning og ikke minst plikten til å avstå og yte kreditt, dersom «kredittvurderingen tilsier at kunden trolig ikke kan oppfylle de økonomiske forpliktelsene etter avtalen».

7. september presenterte Justis- og beredskapsdepartementet forslag til ny finansavtalelov, foranlediget av blant annet EUs boligkredittdirektiv. Forslaget er nå ute på høring med svarfrist allerede 15. desember. Finans Norge har i den forbindelse nedsatt et bredt sammensatt utvalg som skal forberede et grundig høringssvar. For her er det mye nytt!

For eksempel forslagene til nye erstatningsbestemmelser og bevisbyrderegler, der hovedoverskriften er en generelt større omsorgsplikt for kunden. Av større direktebetydning for den enkelte rådgiver er imidlertid nye, konkrete regler om opplysnings- og forklaringsplikt, kredittvurdering og avslagsplikt, herunder også en utvidet kredittvurderings- og forklaringsplikt, samt avslagsplikt, overfor kausjonist.

I det følgende vil vi gå gjennom noen av de viktigste endringsforslagene.

EUs boligkredittdirektiv inneholder et ufravikelig krav om et standardisert skjema for opplysninger til kunden om kredittavtalen, ESIS – European Standard Information Sheet. Mye av innholdet i dette skjemaet er allerede på plass i norsk regulering, men her legges det altså opp til en standardisering i form, begrepsbruk og innhold som skal gjøre det lettere for kunden å forstå og eventuelt sammenligne långivere.

I tillegg til denne opplysningsplikten, må kredittyter etter forslaget forsikre seg om at kunden faktisk har forstått opplysningene og forklaringene. Dette innebærer i praksis at forklaringer må tilpasses den enkelte kunde, og at kredittyter bør stille kontrollspørsmål for å kunne vurdere om forklaringene er forstått. Dersom kunden svarer feil, må kredittyter gå en ekstrarunde med nye forklaringer. I forslaget fremholdes det at «selv om forklaringsplikten er en toveiskommunikasjon, er bestemmelsen ikke til hinder for at den gjennomføres ved bruk av algoritmer eller en automatisert form for kommunikasjon med kunden».

Forslaget innebærer at begrepet kredittverdighet byttes ut med kredittevne. For øvrig vil nok ikke en ny finansavtalelov påvirke selve kredittvurderingen i vesentlig grad. Men kunden skal få resultatet av kredittvurderingen presentert på en visuell (fargebasert) måte:

  • Grønn kategori: Risikoen for at kunden ikke overholder sine forpliktelser etter avtalen er vurdert som liten, samtidig som at kunden antas godt å kunne håndtere en vesentlig økning av renten eller en vesentlig reduksjon av verdien på avtalt sikkerhet som er stilt.
  • Gul kategori: Risikoen for at kunden ikke kan overholde sine forpliktelser etter avtalen er vurdert som liten eller akseptabel, samtidig som at kunden antas å kunne håndtere en vesentlig økning av renten eller en vesentlig reduksjon av verdien på avtalt sikkerhet som er stilt, eventuelt med moderate økonomiske omdisponeringer.
  • Rød kategori: Risikoen for at kunden ikke kan overholde sine forpliktelser etter avtalen er vurdert som ikke akseptabel, eller kunden antas å ikke kunne håndtere en vesentlig økning av renten eller en vesentlig reduksjon av verdien på avtalt sikkerhet som er stilt, eventuelt ikke uten vesentlige økonomiske omdisponeringer.

Som vesentlig økning av renten regnes fem prosentpoeng som angitt i boliglånsforskriften, og som vesentlig verdireduksjon ti prosent verdifall.

Dette bringer oss over på forslaget om at dagens frarådingsplikt erstattes med en avslagsplikt. Spørsmålet i denne forbindelse er om «rød kategori» automatisk gir avslag, eller om kunden skal kunne gjøre økonomiske omdisponeringer som nevnt over, for deretter å «oppheve» avslaget. Avslagsplikten skal etter forslaget uansett ikke gjelde ved refinansiering, med mindre gjeldsansvaret øker.

Kunden har etter dagens finansavtalelov en angrerett på 14 dager ved inngåelse av en kredittavtale, dog med unntak for fastrentekreditt over 700 000 kroner.

Dagens angrerett ved kredittavtale er på mange måter illusorisk. I samsvar med boligkredittdirektivet foreslås nå i stedet en betenkningstid på syv dager ved boliglån. I denne perioden er kredittyteren bundet, slik at kundens akseptfrist først går ut ved utløpet av disse syv dagene. Departementet ber om høringsinstansenes syn på at deler av betenkningstiden bør gjøres obligatorisk, for eksempel slik at kunden ikke kan akseptere kredittilbudet de tre første dagene etter mottatt tilbud. Begrunnelsen er at en obligatorisk betenkningstid kan dempe de mest impulsive lånefinansierte boligkjøpene. 

Hva så med finansieringsbevis? Hvis det innføres en obligatorisk betenkningstid, antar departementet at boligmegleren vil kunne kontrollere at betenkningstiden er utløpt før budet aksepteres, og at kjøperen dermed kan inngå avtale om finansiering. Et finansieringsbevis som benyttes på denne måten, må i så fall utformes som en kredittavtale og vil måtte anses som en opsjonsavtale for kredittkunden. Det er ikke foreslått regler om obligatorisk betenkningstid eller begrenset gyldighet av et kredittilbud i dette lovforslaget, men departementet fremholder at det «gjerne tar imot innspill, om det kan være grunn til å innføre slike regler».

Departementet har også skrevet inn et forslag om forbud mot å gjøre inngåelse av kredittavtaler betinget av at kunden inngår andre avtaler. Det foreslås samtidig at forbudet ikke skal gjelde forsikring som vil gi økte muligheter for kunden til å oppfylle kredittavtalen (for eksempel gjeldsforsikring), og krav om at det etableres et kontoforhold hos kredittyteren. Videre foreslås det en hjemmel for å kunne fastsette ytterligere unntak i forskrift.

Spørsmålet er om dette innebærer en innskjerping av den allerede eksisterende produktpakkebestemmelsen i finansforetaksforskriften. Her er det blant annet gjort unntak for tilbud om særlige gunstige vilkår «når det skyldes at et samlet tilbud av flere tjenester gir kostnadsbesparelser».

 

EUs boligkredittdirektiv oppstiller konkrete krav til kredittrådgivers kompetanse, men Justis- og beredskapsdepartementet skriver i sitt høringsnotat at det «antas at det ikke er behov for å gi regler med et slikt innhold nå – utover det som ellers følger av høringsnotatet».

Hva er det så som følger av høringsnotatet? En åpenbar kobling er forslaget til ny § 4, 1. ledd: «Den som yter tjenester som ledd i næringsvirksomhet etter denne loven (tjenesteyteren), skal opptre ærlig, redelig og profesjonelt i kundens beste interesse, og herunder oppfylle de krav som følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, og ellers i samsvar med hva som er avtalt og faglig forsvarlig».

Profesjonalitet og faglig forsvarlighet krever utvilsomt relevant kompetanse. I så måte ligger kompetansekravet implisitt i denne bestemmelsen. Departementet understreker dessuten at «dersom det anses hensiktsmessig å gi nærmere regler i forskrift, bør disse reglene fastsettes av Finansdepartementet eller Finanstilsynet». I den forbindelse er det verdt å nevne at både departement og tilsyn er godt kjent med kompetansekrav og fagplaner i FinAut, herunder også Autorisasjonsordningen i kreditt.