Med høringsfrist 6. desember, ligger det an til at forskrift om forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån vil ta til å gjelde straks over nyttår. Spørsmålet er om høringsinstansene i mellomtiden klarer å overbevise Finansdepartementet om justeringer i Finanstilsynets forslag.


Av Rolf Mæhle, emneansvarlig, Fagråd AFR og Kreditt
 

Torsdag 27. september sendte Finansdepartementet ut nevnte forslag på høring. Forslaget er i overenstemmelse med forslaget Finanstilsynet sendte Finansdepartementet 31. august. Høringsinstansene har nå drøyt to måneder på seg til eventuelt å bringe til torvs sterke nok argumenter til at regjeringen ender opp med en forskrift som avviker fra forslaget.

Mye taler for at det blir vanskelig: For det første ligger forskriften tett opp til de utgående retningslinjene. For det andre er forskriften i ordlyd og innhold tett linket til boliglånsforskriften. For det tredje har det, ifølge Finanstilsynet, vist seg at «et stort flertall av foretakene ikke etterlever retningslinjene på en tilfredsstillende måte». Underforstått; her må det sterk lut til.

Ingen slipper unna

Forslaget til forskrift ligger altså tett opp til retningslinjene, men det er noen justeringer det er verdt å merke seg. Det kanskje viktigste er at forskriften presiser at den gjelder alle foretak som driver virksomhet i Norge. Det vil si alle norske finansforetak, filialer av finansforetak fra andre EØS-stater og grensekryssende virksomhet. Sistnevnte vil typisk være nettbaserte tjenester fra utlandet.

Når det gjelder det materielle innholdet i forskriften, er hovedforskjellen at retningslinjenes «bør-regler» nå blir til «skal-regler» i forskriften. For øvrig er det verdt å notere seg følgende forslag til endringer:

  • Inntektsbegrepet som kan legges til grunn ved beregning av gjeldsgrad (samlet gjeld maks fem ganger årsinntekt) er det samme som i boliglånsforskriften. Det innebærer at også skattefrie leieinntekter kan legges til grunn dersom de er «dokumenterbare og stabile over tid».
  • Avdragskravet er ytterligere presisert i forslaget til forskrift. Maksimalgrensen på fem år er beholdt, men avdragsbetalingen skal være månedlig og lineær. Sistnevnte har kommet inn i forskriftsforslaget for å forhindre såkalte «ballonglån»; begrenset nedbetaling de første årene, og avtale om innbetaling av et større restbeløp like før utløpet av femårsperioden. I følge forbrukerkoordinator Anders N. Kvam i Finanstilsynet faller både annuitets- og serielån innenfor begrepet «lineær avdragsbetaling».
  • Noe fleksibilitet åpner forskriften opp for. I forbindelse med nevnte avdragskrav heter det også at foretaket kan gi avdragsutsettelse «på grunn av omstendigheter som inntrer i lånets løpetid og som forventes å være forbigående».

Sistnevnte krever en egen vurdering og må begrunnes i forhold som «ikke kunne/burde kommet frem ved opprinnelig kredittvurdering». Nåløyet er med andre ord trangt!

Bittesmå unntaksmuligheter

En vesensforskjell på forslaget til forskrift om forbrukslån og boliglånsforskriften, er at sistnevnte har en ikke ubetydelig «unntakskvote» der foretaket kan fravike ett eller flere krav i forskriften. Det eneste unntaket forskriftsforslaget har er der en kunde uten kredittkort fra før søker om et kredittkort med ramme inntil 25 000 kroner. Dette unntaket er også til stede i dagens retningslinjer.

Avslutningsvis en liten kommentar i tilknytning til ovennevnte avdragskrav. En annen forskrift, om fakturering av kredittkort, krever at hele den samlede utestående kreditt oppgis på fakturaen. Men den slår også fast at foretaket skal gjøre forbrukeren kjent med at beløpet på fakturaen kan endres til et annet beløp, lik eller høyere enn det minimumsbeløpet forbrukere eventuelt er forpliktet til å betale. Sammenholdes dette med forslag til ny forskrift, må minimumsbeløpet det opplyses om, i følge Finanstilsynets, i så fall være i tråd med forslag til ny forskrift § 5, dvs. at avdragsbetalingen skal ta utgangspunkt i en lineær nedbetaling. Med andre ord: Benyttes unntaket i forskrift om fakturering av kredittkort vil den nye forskriften om forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån sette begrensinger på hvor lavt beløp som kan avtales.