Den nye forskriften om krav til forbrukslån stiller strenge krav til betjeningsevne, gjeldsgrad og avdragsbetaling, men inneholder flere unntak som gir romslige muligheter for en mer individuell behandling av kunden.

 

Rolf Mæhle, medlem av Fagråd AFR og kreditt

 

I juni 2017 publiserte Finanstilsynet retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån. Etter å ha undersøkt etterlevelsen av disse, og konkludert med at denne var mangelfull, ble tilsynet sommeren 2018 bedt om å lage forslag til forskrift om forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån. Forslaget ble sendt ut på høring i slutten av september, med høringsfrist 6. desember. I forhold til retningslinjene, var hovedgrepet i forskriften å erstatte «bør-regler» med «skal-regler».

12. februar 2019 fastsatte Regjeringen den nye forskriften, men med vesentlige endringer i forhold til Finanstilsynets forslag. Finansforetakene må tilpasse seg forskriften innen 15. mai i år. Forskriften er for øvrig midlertidig, og skal gjelde til og med 31. desember 2020.

Fartsgrense på fem prosent

Den største nyheten i forskriften er avvikskvoten (fartsgrensen) på fem prosent: Inntil fem prosent av verdien av innvilgede lån hvert kvartal kan avvike fra de strenge kravene til betjeningsevne, gjeldsgrad og avdrag (se under). Finanstilsynets forslag til forskrift inneholdt ingen kvote for avvik. Flere høringsinstanser reagerte på dette (blant annet Forbrukerrådet og Finansieringsselskapenes forening), med den begrunnelse at en viss fleksibilitet er viktig både i forhold til å kunne hjelpe kunder som har havnet i et økonomisk uføre, men også kredittverdige kunder, for eksempel et nyetablert par med en høy gjeldsgrad, som må håndtere en større, uforutsett utgift.

Viktig å merke seg at forskriften krever at det fastsettes rammer og retningslinjer for innvilgelse av lån innunder avvikskvoten, og at omfanget av disse lånene skal rapporteres til styret (eller ledelsen av utenlandsk finansforetak) kvartalsvis.

Pluss tre andre unntak

I tillegg til fartsgrensen på fem prosent, inneholder forskriften tre andre unntak: For det første at kredittyter kan gi avdragsutsettelse «på grunn av omstendigheter som inntrer i lånets løpetid og som midlertidig forverrer kundens betalingsevne».

For det andre kan forbrukslån erstattes med nytt lån (refinansieres), forutsatt at det nye lånet beløpsmessig ikke overstiger eksisterende lån og heller «ikke øker summen av renter, gebyrer og andre kostnader som kunden skal betale i forhold til summen av kostnadene ved nedbetaling av eksisterende gjeld». Sistnevnte innebærer i praksis at det refinansierte lånet kan ha en lengre løpetid enn det opprinnelige lånet, forutsatt at lånerenten/gebyrene er lavere.

For det tredje: Forskriften, i likhet med forslaget, inneholder et unntak for kredittkort med en kredittramme inntil 25.000 kroner. Dette forutsatt at kunden ikke har kredittkort fra før. Unntaket gjelder «bare» for kravene om betjeningsevne og gjeldsgrad. Det poengteres imidlertid at kunden også i slike tilfeller må kredittvurderes, med henvisning til finansavtaleloven §§ 46 b og 47. Førstnevnte angir kredittgiverens plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet, mens sistnevnte omhandler frarådingsplikten.

Faktureringskort går fri

En annen nyhet i forskriften er presiseringen av at forskriften ikke gjelder når «finansforetak yter usikret kreditt der kreditten gis rente- og kostnadsfritt». Denne formuleringen er primært myntet på såkalte faktureringskort, der korteier mottar periodiske samlefakturaer for de transaksjoner som er foretatt med kortet. Transaksjonene kan være kjøp av varer, tjenester eller kontantuttak i Norge eller i utlandet. Disse kortene har normalt ingen øvre beløpsgrense. Fakturaene betales i sin helhet ved forfall, og kortholder oppnår betalingsutsettelse i perioden mellom bruks- og betalingstidspunkt. Dersom kunden ikke betaler ved forfall, går kravet over til ordinær inkasso. Dette i motsetning til et kredittkort der utestående etter forfall går over til en rentebærende kreditt.

Betjeningsevne og gjeldsgrad som forventet

Forskriftens krav til betjeningsevne er det samme som i forslaget: Kunden skal tåle et rentepåslag (på samlet gjeld) på fem prosentpoeng. For rammekreditter, typisk kredittkort med en kredittramme, er det full utnyttelse av rammen som skal legges til grunn for vurderingen. Videre ligger kravet til gjeldsgrad også fast: Kundens samlede gjeld kan ikke overstige fem ganger årsinntekt. Definisjonen av årsinntekt er den samme som i boliglånsforskriften: Personinntekt eller alminnelig inntekt før minste- og personfradrag. Skattefri inntekt kan medregnes dersom den er «dokumenterbar og stabil over tid».

Avdragsplikten er presisert

Flere av høringsinstansene mente formuleringen om avdragsplikt i forslaget var uklart. Endelig forskrift presiserer hva som ligger i denne plikten: Månedlig nedbetaling skal minst utgjøre et beløp tilsvarende fem års nedbetaling som annuitets- eller serielån. Dersom det er snakk om en rammekreditt, er det saldo (utestående) per måned som er avgjørende, og minste avdrag tilsvarer denne saldoen nedbetalt som et serielån over fem år.

Når det gjelder kredittkort, må foretaket også se hen til forskrift om fakturering av kredittkortgjeld. I følge denne skal som utgangspunkt totalt utestående kreditt oppgis på fakturaen, men kunden skal gjøres kjent med at dette beløpet kan endres til et annet beløp, lik eller høyere enn minimumsbeløpet nevnt over (fem års nedbetaling som serielån).