Endelig er gjeldsregisteret på plass, men alle som jobber med kreditt gjør lurt i å kjenne til dets begrensninger.

 

1. juli 2019

Av Rolf Mæhle, Fagråd AFR og kreditt

 

Fra og med i dag, 1. juli 2019, skal de tre foretakene som (hittil) har fått konsesjon til å drive virksomhet som gjeldsinformasjonsforetak være oppdaterte. Regjeringen har satt denne datoen som frist for alle finansforetak, også filialer av utenlandske finansforetak og grensekryssende virksomheter, til å utlevere opplysninger om privatpersoners forbrukskreditt til gjeldsinformasjonsforetakene.

 

Dette markerer slutten på en 12 år lang ørkenvandring med mange fartsdumper etter at Stortinget i februar 2007 vedtok å utrede muligheten for opprettelse av et kredittregister i Norge. Det rettslige grunnlaget er gjeldsinformasjonsloven, med tilhørende forskrift, som begge trådte i kraft 1. november 2017. Disse pålegger finansforetakene å gjøre gjeldsopplysninger tilgjengelige (loven), samt lister opp hvilke typer opplysninger plikten omfatter (forskriften), foruten å regulere utleveringen av gjeldsopplysningene.

 

Gjeldsinformasjonsloven innebærer imidlertid ingen plikt for finansforetakene til å benytte seg av disse opplysningene i sin kredittvurdering. Da må vi til finansavtalelovens § 46 b, første ledd: «Før kredittavtale inngås, skal kredittgiveren vurdere forbrukerens kredittverdighet på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger innhentet hos forbrukeren og om nødvendig fra relevant database.»

 

Hvilke gjeldsopplysninger fremkommer?

Gjeldsinformasjonsforskriften gir en uttømmende opplisting av hvilke opplysninger som skal utleveres:

  • For nedbetalingslån: Opprinnelig lånebeløp, saldo, nedbetalingstid, effektiv rente og navn på kredittyter.
  • For rammekreditt: Kredittgrense, rentebærende og ikke-rentebærende saldo, effektiv rente og navn på kredittyter.
  • For faktureringskort: Rentebærende og ikke-rentebærende saldo og navn på kredittyter.

 

Her er det flere ting å merke seg, med henvisning til en veileder til forskriften som daværende Barne- og likestillingsdepartementet publiserte tidligere i år. For eksempel vil ordinære fakturaer/regninger som er kjøpt opp av finansforetak ikke omfattes, med mindre betalingen utsettes «lenger enn det som er vanlig betalingsfrist innenfor den aktuelle bransjen», eller at betalingen deles opp, slik at det blir naturlig å se på avtalen som en kredittavtale. Delbetaling over 12 måneder, eller betalingsutsettelse i seks måneder, nevnes som eksempler på rapporteringspliktig kreditt for finansforetak som har kjøpt slike fordringer.

 

Når det gjelder kravet om å rapportere effektiv rente (de to første kulepunktene), mener departementet at det er tilstrekkelig å rapportere nominell rente og løpende faste kostnader (uavhengig av bruk). Altså ikke effektiv rente slik vi er vant til (og pålagt) å beregne den.

 

Saldo på faktureringskort skal rapporteres

Merk også siste kulepunkt, om faktureringskort. Ved bruk av disse kortene mottar korteier periodiske samlefakturaer for de transaksjoner som er foretatt med kortet. Transaksjonene kan være kjøp av varer, tjenester eller kontantuttak i Norge eller i utlandet. Fakturaene betales i sin helhet ved forfall, og kortholder oppnår betalingsutsettelse i perioden mellom bruks- og betalingstidspunkt. Dersom kunden ikke betaler ved forfall, sendes kravet over til ordinær inkasso. Dette i motsetning til et kredittkort der utestående etter forfall går over til en rentebærende kreditt. I forskriften om forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån, er faktureringskortene eksplisitt unntatt, men utestående saldo skal altså likevel rapporteres inn til gjeldsinformasjonsforetakene.

 

Og bra er det! Disse faktureringskortene har normalt ingen øvre beløpsgrense. Utestående beløp kan bli svært høye, og således ha stor betydning for kredittvurderingen.

 

Viktig å være klar over begrensningene

Det som imidlertid ikke er fullt så bra er at det er mange forpliktelser som faller utenfor, og som hver for seg og ikke minst i sum kan utgjøre betydelig beløp. Disse forpliktelsene er det viktig å ta hensyn til i kredittvurderingen. Mest kjent er pantesikrede kreditter som boliglån (inkludert Husbankens startlån) og kreditter med salgspant (typisk i bil, båt, motorsykkel og campingvogn). Studielån inngår heller ikke, ei heller eventuell offentlig gjeld (skyldig skatt eller merverdiavgift for personlig næringsdrivende).

 

Privatleasing av bil er for mange en betydelig, månedlig forpliktelse. Ca. hvert femte nybilkjøp er privatleasing, og i mange tilfeller er det snakk om dyre biler med en månedlig leasingkostnad som ikke uvanlig overstiger 10 000 kroner. Siden privatleasing i realiteten er en finansieringsløsning, og et alternativ til tradisjonelle billån, ville det ikke vært unaturlig at det inngikk i gjeldsregisteret.

 

Privat kreditt inngår heller ikke, og det er her selvsagt vanskelig å se for seg en rapporteringsplikt som er «vanntett». Bidragsplikten knyttet til underhold av egne barn og/eller til ektefelle som man er separert eller skilt fra, er regulert i ekteskapsloven og forskrifter til barneloven. Slike forpliktelser er (selvsagt) heller ikke omfattet av rapporteringsplikten, men kan ha stor betydning for vurderingen av den enkeltes likviditet og betjeningsevne.

 

Merk også at dersom to eller flere personer er solidarisk ansvarlige for samme kreditt, skal informasjonen tilgjengeliggjøres fullt ut for hver av skyldnerne – med en markering om at det er medlåntaker på den aktuelle kreditten.

 

Hvilken effekt vil gjeldsregisteret få?

Norske myndigheter har de siste tre årene innført en rekke lover og forskrifter for å begrense veksten i forbrukskreditt. Disse treffer markedsføringen, faktureringen, utlånspraksis og nå sist gjeldsregister. Selv om veksten i forbrukskreditt har avtatt noe den siste tiden, ligger den fortsatt godt over den samlede kredittveksten.

 

Spørsmålet er hvilken effekt gjeldsregisteret vil få. Sverige har hatt gjeldsregister i mange år, men har like fullt opplevd en sterk vekst i forbrukskreditter de siste ti årene. Faktisk utgjør slike kreditter i dag ca. 18 prosent av svenske husholdningers samlede kreditt, og nærmere 50 prosent av deres renteutgifter. I Norge er tilsvarende tall hhv. 4 og 12 prosent. De lave norske tallene er selvsagt en viktig årsak til oppblomstringen av rendyrkede forbrukskredittinstitusjoner.

 

Basert på erfaringene fra Sverige er det altså liten grunn til å forvente at gjeldsregister isolert vil begrense veksten i forbrukskreditter, men det er å håpe at det bidrar til at flere ikke-kredittverdige kunder får avslag på sine kredittsøknader.