15. mai er siste frist for å tilpasse seg den nye forskriften om utlånspraksis for forbrukslån. Siden den ble fastsatt i februar i år, har det imidlertid skjedd mye som direkte og indirekte berører forskriften og som bankene bør merke seg.

Av: Rolf Mæhle, fagråd AFR og kreditt

 

Myndighetenes bekymring for veksten i forbrukslån og kredittkortgjeld kom for alvor til uttrykk i 2017. I løpet av dette året ble det fastsatt to forskrifter, og et rundskriv med retningslinjer. Forskriftene omhandlet markedsføring av kreditt og fakturering av kredittkortgjeld, mens retningslinjene innebar regler for forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån. I tillegg trådte loven om gjeldsinformasjon i kraft i november samme år. Denne loven er grunnlaget for etableringen av et nasjonalt register med oversikt over nordmenns usikrede kreditt. Registeret, eller registrene (tre aktører har fått konsesjon), er oppe og går senest fra 1. juli i år.

De mange tiltakene til tross: Veksten i forbrukslån og kredittkortgjeld fortsatte inn i 2018. Finanstilsynet gjennomførte våren 2018 tilsyn og undersøkelser som avdekket mangelfull etterlevelse av retningslinjene. Dermed var det kort vei fra retningslinjer til forskrift. Etter en høringsrunde, fastsatte Finansdepartementet i februar i år en forskrift som hadde mange likhetstrekk med de utgående retningslinjene, men som hadde «skal-regler» i stedet for «bør-regler».

 

Presisering av forskrift

Finansforetakene fikk frist på seg til 15. mai med å tilpasse seg den nye forskriften. I mellomtiden mottok Finansdepartementet en rekke innspill som påpekte enkelte uklarheter og behov for presisering. Som svar på dette publiserte Finanstilsynet i slutten av april et rundskriv med kommentarer til bestemmelsene i forskriften. Rundskrivet erstattet samtidig formelt retningslinjene for forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån.

Viktige presiseringer i dette rundskrivet er at forskriften:

  • Ikke omfatter kostnadsfrie betalingskort (faktureringskort) der kunden skal betale totalt beløp ved fakturering.
  • Krever at det er de reelle rente- og avdragsvilkårene på kundens eksisterende kreditt som skal legges til grunn ved beregning av betjeningsevne.
  • Krever at det er samlet utnyttelse av rammekreditter som skal legges til grunn ved beregning av gjeldsgrad.
  • Forutsetter at også kredittkortgjeld omfattes av avdragsplikten, samt at det er saldoen til enhver tid som er beregningsgrunnlaget for avdrag hver måned.
  • Bekrefter at omstendigheter som separasjon/skilsmisse, skifte, uførhet og arbeidsledighet omfattes av begrepet «midlertidig forverring av betjeningsevne», og at dette kan begrunne avdragsutsettelse. Forutsetningen er at omstendighetene inntrer i lånets løpetid, og ikke var kjent/burde vært kjent ved vurderingen av betjeningsevne. Dersom betjeningsevnen likevel vurderes å være varig nedsatt, skal låneforholdet vurderes på nytt.
  • Påpeker ved refinansiering at summen av renter, gebyrer og andre kostnader skal beregnes for hele lånets gjenværende løpetid og sammenlignes med tilsvarende sum av kostnader for det nye lånets totale løpetid. Det er altså ikke kundens månedlige kostnader som skal sammenlignes. Det betyr at banken må innhente informasjon om faktiske kostnader og nedbetalingsprofil på hvert enkelt lån som skal refinansieres. Ved refinansiering av rammelån hvor det ikke er avtalt nedbetaling, skal legges til grunn nedbetaling som ordinært serielån over maksimalt ti år for å fastslå de totale kostnadene på lånet som refinansieres.
  • Understreker at kravet til vurdering av kredittverdighet etter finansavtalelovens § 46 b og frarådingsplikten etter § 47 gjelder for kredittkort med kredittramme på 25 000 kroner eller lavere, selv om de spesifikke kravene til betjeningsevne og gjeldsgrad i henhold til denne forskriften ikke gjelder (forutsatt at vedkommende ikke har andre kredittkort).
  • Slår fast at det kun er nye usikrede forbrukslån som skal inngå i fleksibilitetskvoten (fem prosent av verdien av innvilgede lån hvert kvartal kan bryte forskriftens bestemmelser om betjeningsevne, gjeldsgrad og avdrag. Med «innvilget» menes «akseptert av kunden».  Merk at verken de ovennevnte «unntakslånene» ved refinansiering, midlertidige forverring av betjeningsevne og kredittkort på 25 000 kroner eller lavere inngår i beregningen av unntakskvoten.
  • Krever at styrerapport om utnyttelsen av fleksibilitetskvoten skal foreligge senest innen utgangen av den påfølgende måned etter hvert kvartals slutt.

 

Kritisk tilsyn gir ytterligere føringer

I tillegg bør alle som yter forbrukslån merke seg Finanstilsynets beskrivelse av stedlig tilsyn i seks forbrukslånsbanker, publisert 10. mai 2019. Tilsynet fant mye å sette fingeren på, og er i oppsummeringen tydelig på sine forventninger. Vi siterer: «Gjennom denne oppsummeringen ønsker Finanstilsynet å kommunisere enkelte observasjoner og vurderinger, blant annet for å klargjøre forventninger til banker som opererer i dette markedet». Noen av forventningene er:

  • Dersom det legges til grunn for betjeningsevnevurderingen at ektefelle/samboer skal dele på kostnader, forventer Finanstilsynet at banken etablerer kontrolltiltak for å sikre at ektefelle/samboer har tilstrekkelig inntekter.
  • Bankenes anslag for kundenes levekostnader må inkludere et tillegg utover SIFO-budsjettet som er tilstrekkelig stort til å ta hensyn til relevante utgiftstyper som ikke ligger inne i SIFO-budsjettet, som helsetjenester, feriereiser, gaver mv. Videre må eventuelle utgifter til SFO/barnehage, bilhold og boligutgifter hensyntas ved beregning av betjeningsevne.
  • Andre, kritikkverdige observasjoner er knyttet til refinansiering og avdrag, noe som er inntatt i ovennevnte rundskriv.

 

Merk også rundskriv om finansagenter

Mange forbrukslånsbanker benytter seg av finansagenter i sitt markedsarbeid. En finansagent er kredittyters medhjelper, og det er kredittyters ansvar å påse at deres agenter opptrer i samsvar med de plikter de selv har.

10. mai 2019, samme dag som ovennevnte oppsummering av stedlig tilsyn, publiserte Finanstilsynet et rundskriv som tydelig beskriver kredittyters plikter i forhold til sine eventuelle agenter, de oppgaver agentene kan utøve, krav til agentenes kunnskap om lover og regler, registreringsplikten og krav ved agenters bruk av underagenter.

Sistnevnte innebærer at finansagenter ikke kan benytte foretak/distribusjonskanaler hvor lånetilbud ikke markedsføres i agentens navn, og der forbrukeren fyller ut lånesøknaden på nettsiden til en tredjepart. Finansforetak som har agenter, har plikt til å påse at agentene ikke benytter slike metoder.