Den enes brød er den annens brød

Anne Rose Røsbak Feragen, ACTIVA Humanistisk Akademi

Se for deg at du gjennom kundene dine får greie på at rådgivere i et konkurrerende selskap trikser med tallet for boligareal for å kunne gi lavere priser på innboforsikringer. Eller tenk at du i et middagsselskap hos noen venner får høre om et eksempel på dårlig rådgivning i en annen finansbedrift. Engasjerer du deg i saken, eller lar du være? Og hvis du velger å engasjere deg, hvordan vil du å gå fram?

I løpet av de siste par ukene er det 102 personer som har avgitt sin stemme i møte med en slik utfordring, og her er resultatet:

  • 9,8 prosent sier de ville latt være å gjøre noe
  • 23,5 prosent mener at konkurrentens ledelse bør varsles
  • 2,0 prosent sier at saken bør meldes til pressen
  • 64,7 prosent tar til orde for å varsle egen leder

Alle som jobber i finansbedrifter plikter å si fra dersom de oppdager at noen bryter med god rådgivningsskikk i eget selskap. Men det er ingen automatikk i at en også skal melde fra når det gjelder en konkurrerende virksomhet. Det er derfor et åpnet spørsmål om en skal engasjere seg eller la være i slike tilfeller, og nesten ti prosent av respondentene sier at de ville latt det være.

Konkurrentkritikk

En som tar til orde for at konkurrerende selskaper bør kritisere hverandre åpent, er Karl-Fredrik Tangen ved Markedshøyskolen, Campus Christiania. I en kronikk iDagens Næringsliv, ”Kritikkbistand” (14.07 2012), viser han til professor i strategi, Michael Porter, som mener at ”hard konkurranse på hjemmemarkedet styrker en sektors konkurranseevne internasjonalt”. Konkurrentkritikk vil med andre ord skjerpe prestasjonene. I tillegg er det å stille seg åpen for kritikk en måte å vise styrke på, hever Tangen. På det grunnlaget er det rimelig å tro at han, sammen med to prosent av respondentene, ville gitt sin stemme til det alternativet som går ut på å melde saken til pressen.

Tangen forteller samtidig at han har dårlig erfaring med å kritisere konkurrenter i media, og han viser til flere eksempler på at det ansees som dårlig forretningsskikk å kritisere andre i samme marked. Konkurrentene setter ikke pris på å bli kritisert i det offentlige rom og legger heller opp til interne rapporteringsordninger. Finansbransjenes retningslinjer nevnes spesielt, og Tangen har liten tro på at det faktisk fungerer: "Mer sannsynlig enn at bankansatte ville blåse i fløyten mot arbeidsplassen sin, er det at bankene kunne angrepet hverandre med kritiskeblikk på konkurrentenes tilbud"

Intern varsling

Stikk i strid med Tangens forventninger, har finansbransjen god erfaring med rapporteringsplikten. Svenske finansbedrifter, som har praktisert intern varslingsplikt lenger enn de norske, kan fortelle at rådgiverne faktisk går til det skrittet å si fra når de oppdager interne brudd på god rådgivningsskikk. Delvis fordi det ligger en mulig omdømmegevinst i selv å bidra til å avdekke og rette opp feil, og delvis fordi det er i alle rådgiveres interesse å forhindre at det syndes mot god rådgivningsskikk – og her er vi ved sakens kjerne.

Èn yrkesgruppe

Rådgivere i finansbransjen oppfattes av mange som én yrkesgruppe. Det kan være store forskjeller mellom de ulike selskapene og rådgivernes arbeidsoppgaver. Likevel oppfattes de som representanter for én og samme næring, finansnæringen. Det vil si at hvis én rådgiver bryter god rådgivningsskikk, vil det kunne svekke tilliten til yrkesgruppen som helhet. En finansbedrift har derfor lite å tjene på at en konkurrent har begått en feil eller kritiseres åpent i pressen. Den enes død er altså ikke den annens brød, men en felles utfordring for alle representanter for yrkesgruppen.

På samme måte kan den enes brød blir den annens brød, også konkurrenter imellom. Suksesshistorier fra ett selskap kan styrke tilliten til rådgivere i samtlige selskaper, konkurrenter eller ikke, ettersom alle representerer samme yrkesgruppe, rådgiverne.

Gevinsten ved å melde fra

Det er derfor god grunn til å gå videre med saken, dersom en oppdager at konkurrentens rådgivere bryter med god rådgivningsskikk. Ikke dermed sagt at en bør trigge konkurranseelementet gjennom åpen kritikk i mediene. Det å varsle konkurrenten om forholdet, slik 23,5 prosent av respondentene har tatt til orde for, virker som en langt bedre framgangsmåte. Det gir konkurrenten en mulighet til å justere kursen. Det vil nok også, slik Tangen ønsker, bidra til å skjerpe prestasjonene, men på en måte som styrker tilliten til rådgiverne og næringen heller enn å svekke den.

Om en ikke er i posisjon til selv å kontakte konkurrenten, kan en løsning være å varsle leder om forholdet, slik 64,7 prosent har svart. Og kanskje skal en også driste seg til å foreslå at lederen tar kontakt med konkurrenten for å drøfte saken, med mål om å styrke og opprettholde tilliten til finansnæringens rådgivere som én yrkesgruppe.