Kommentar til spørreundersøkelse:

Det gode, det ansvarlige – og det lønnsomme

20. april 2017

Denne gangen ble jeg forbauset over å se resultatet av spørreundersøkelsen.

340 (80 prosent) som mener finansbedriften bør framstå som et moralsk forbilde? Det var ambisiøst! Bare 66 stemmer (15 prosent) til det andre alternativet, at målet bør være å opptre ansvarlig? Og kun 14 stemmer tilsammen (3 prosent) på de to svarene som dreide seg om å framstå som et forbilde for å oppnå noe annet, et styrket omdømme eller økt inntjening? Dette hadde jeg aldri gjettet på forhånd. Det er jammen bra jeg har mulighet til å sjekke temperaturen der ute før jeg begynner å skrive!

Resultatet av spørreundesøkelsen ble avlest 20. april 2017.

Forbauset

Resultatet av spørreundersøkelsen satte tankene i sving. En super dag på jobben for en filosof, altså! Den største overraskelsen var for meg at så mange som 80 prosent hadde stemt for at finansbedriften bør framstå som et moralsk forbilde. Det er for det første et ambisiøst mål. For det andre er det vel ikke helt opplagt at det å framstå som et moralsk forbilde er et relevant mål for en finansbedrift? Er det vel? En finansbedrift bør levere på kjerneoppgavene sine. Den bør også være etterrettelig, redelig og ansvarlig, og den bør drive lønnsomt. Men et moralsk forbilde? En slags bedriftenes Mor Teresa? Nei, den så jeg ikke komme.

Som en konsekvens av at det første svaralternativet fikk så mange stemmer, kunne det ikke bli så stor oppslutning om det svaralternativet jeg selv hadde størst tro på, at finansbedriften ikke trenger å framstå som et moralsk forbilde, bare den opptrer ansvarlig. Det var særlig fordelingen av stemmer mellom disse to svaralternativene som ga meg mye å tenke på.

Ansvarlig vs. god

Nå er det jo en mulighet for at jeg legger noe mer eller noe annet i uttrykket ”moralsk forbilde” enn dem som har stemt her. Noen vil kanskje hevde at det ikke er så stor forskjell mellom det å opptre ansvarlig og det å framstå som et moralsk forbilde. Og hvis det er tilfelle, er det heller ingen dramatikk over resultatet av spørreundersøkelsen. Kanskje hadde det vært flere stemmer i favør av ”ikke nødvendigvis, bare den opptrer ansvarlig” om formuleringene i spørreundersøkelsen hadde vært litt annerledes? La meg derfor for ordens skyld si noe om hvordan jeg forstår de to svaralternativene.

Når jeg hører ”moralsk forbilde”, kommer assosiasjoner som dette: god, snill, velmenende, uselvisk, raus osv. En Mor Teresa, et godt hverdagsmenneske eller en bedrift som prøver å gjøre noe godt for samfunnet, menneskene og kloden. Når jeg bruker ordet ”ansvarlig”, tenker jeg i stedet i baner som dette: rettferdig, helhetlig, bærekraftig, velbegrunnet, tillitvekkende, forutsigbar, klok osv. En ansvarlig person er en som evner å ta flere hensyn i betraktning før beslutningen tas, og en som tar kloke og rettferdige beslutninger. En ansvarlig bedrift vil kunne beskrives omtrent på samme måte, som en virksomhet der beslutningene som tas er gjennomtenkte og gode. Vi kunne kanskje også lagt til at en ansvarlig virksomhet er en etterrettelig og redelig virksomhet, som anerkjenner relevante forpliktelser og holder det den lover.

Samfunnsansvar

En sånn forståelse støttes av amerikaneren Archie Carroll som har forsket på samfunnsansvar i bedriftssammenheng. Det å ta samfunnsansvar innebærer å levere på flere områder, hevder Carroll, og han illustrerer det med en pyramide med fire etasjer (1979).

 

 

Nederst finner vi det økonomiske ansvaret, siden det er selve fundamentet for virksomheten. En bedrift forventes å drive økonomisk ansvarlig i den forstand at de kan fortsette å drive virksomheten over tid og klarer seg uten hjelp fra myndighetene. Deretter kommer det juridiske ansvaret, ansvaret for å holde seg oppdatert på og følge lover og regler. Nest øverst finner vi det etiske ansvaret. Det dreier seg om å gjøre det som er rett og rettferdig, også i situasjoner der lovverket ikke dikterer det. På toppen ligger det filantropiske ansvaret, og det handler om å gjøre godt for menneskene, samfunnet og verden, gjennom gode arbeidsbetingelser, bidrag til lokalmiljøet eller engasjement i globale utfordringer. Mens det kreves at bedriftene tar økonomisk og juridisk ansvar, stiller det seg annerledes med det etiske og det filantropiske ansvaret. Det forventes riktignok at bedriftene tar etisk ansvar, men det er altså ikke et krav. Når det kommer til det filantropiske ansvaret, er det ønskelig at bedriftene leverer, men det er verken en forventning eller et krav at de gjør det.

Bare de bedriftene som leverer på alle disse fire ansvarsområdene kan sies å ta fullt samfunnsansvar. Modellen gir samtidig mulighet for at bedriftene selv kan definere hvor ambisiøse mål de vil sette seg, bare de tar økonomisk ansvar og juridisk ansvar – og aller helst etisk ansvar.

Etisk ansvar vs. filantropisk ansvar

Med denne modellen som utgangspunkt, ser det ut til å gi mening å skille mellom det å opptre ansvarlig og det å framstå som et moralsk forbilde; det å opptre ansvarlig svarer godt til å levere på det tredje nivået av pyramiden, etisk ansvar, mens det å framstå som et moralsk forbilde stemmer godt med det øverste nivået, filantropisk ansvar. Og hvis det å opptre ansvarlig er noe litt annet enn det å framstå som et moralsk forbilde, er det altså viktige forskjeller mellom de to svaralternativene i spørreundersøkelsen.

Men det stopper ikke der. Pyramiden til Carroll er også interessant ut fra det spørsmålet vi startet med, om finansbedrifter bør framstå som moralske forbilder. Carroll understreker jo nettopp det, at bare de bedriftene som leverer på alle nivåer av pyramiden kan sies fullt ut å ta samfunnsansvar. Det betyr at modellen også gir støtte til de 340 som har stemt for at finansbedriftene bør gjøre mer enn å opptrå ansvarlig, at de også bør framstå som moralske forbilder.

En bedriftenes Mor Teresa?

Men hva vil det si at en bedrift framstår som et moralsk forbilde? Er Mor Teresa et treffende bilde på det, hun som ga livet sitt til arbeid for fattige og syke i Calcutta? Er en nødt til å ofre sine egne interesser for å kvalifisere som moralsk forbilde? Bør en bedrift slå seg til ro med dårligere økonomiske resultater, bare det den kan gjøre godt for mennesker, samfunn eller klode? Ikke nødvendigvis. Det er ikke bare greit å stå på for å oppnå gode økonomiske resultater; om vi følger Carrolls resonnement, er det faktisk et krav at bedrifter tar økonomisk ansvar i den forstand at de sørger for fortsatt drift. Og skal de klare det uten hjelp fra myndighetene, må de også sørge for å drive lønnsomt. Slik sett er nok kanskje ikke Mor Teresa noe godt bilde på hva det vil si for en bedrift å være et moralsk forbilde, siden hun dedikerte livet sitt til filantropisk arbeid, uten å ta hensyn til andre krav eller forventinger. Vi får lete videre.

Passe dose

Om vi går 2500 år tilbake i tid og ser nærmere på det Aristoteles skrev om etikk, finner vi en litt annen beskrivelse av hva det vil si å være et moralsk forbilde. For Aristoteles er alle de egenskapene jeg assosierte med begrepet ”moralsk forbilde”, sånn som snill, uselvisk og raus, å betrakte som udelt gode egenskaper som det gjelder å dyrke fram. Men det betyr ikke at det er om å gjøre å bli så snill, uselvisk og raus som mulig. Nei, målet er å finne passe dose; å være passe snill, passe uselvisk og passe raus. For like ille som å være for lite snill, uselvisk eller raus er det å være for mye av det. Det er ikke noe bra å være slem, selvisk eller gjerrig, men det er heller ikke noe ideal å være dumsnill, selvutslettende eller ødsel. Med Aristoteles kan vi si at det i stedet handler om å finne den gylne middelvei mellom slem og dumsnill, selvisk og selvutslettende, gjerrig og ødsel. Der har vi idealet.

Både òg

Denne tilnærmingen ser ut til å gi oss et bedre utgangspunkt for å beskrive hva det vil si for en finansbedrift å være et moralsk forbilde. For med Aristoteles’ beskrivelse av idealet, forsvinner motsetningen mellom lønnsomhet og godhet, mellom det økonomiske ansvaret og det filantropiske ansvaret. Vi trenger ikke velge mellom de to hensynene. Det er mulig å være snill mot enkeltpersoner samtidig som at en har virksomhetens beste for øye, fordi en er passe snill, ikke dumsnill. En kan være uselvisk samtidig som at en ivaretar virksomhetens interesser, fordi uselvisk er noe annet enn selvutslettende. En kan være raus samtidig som at en sørger for overskudd i virksomheten, siden raus og ødsel er forskjellige ting.

Da er vi også ved en forståelse av hva det vil si å være et moralsk forbilde som er forenlig med andre ansvar som ligger på finansbedriftene, og de dramatiske motsetningene som ofte tegnes opp mellom det gode, det ansvarlige og det lønnsomme forsvinner.