Er det tanken som teller?

Anne Rose Røsbak Feragen 22.12 2014

Har det noe å si hva som ligger til grunn for handlingene våre, så lenge vi gjør det rette? Om du møter noen på gata som spør deg om du vil støtte et verdig formål, er det da nok at du gir noe, eller bør handlingen ledsages av gode intensjoner? Kan jeg for eksempel gi tohundre kroner for å lette min egen samvittighet nå i jula – og fortsatt si at jeg har gjort en god gjerning? Pengene er jo akkurat like mye verdt som om jeg ga dem med tanke på mottakernes ve og vel.

Dilemmaenes alfa og omega

Når vi jobber med etikk, lærer vi at begrunnelsen for en handling er alfa og omega. Vi skiller mellom saklige og usaklige begrunnelser og trener på å gi saklige begrunnelser for de valgene vi tar. Det er særlig viktig i møte med dilemmaer, for når rett står mot rett, vil det alltid være noe som blir galt, uansett hvor gjennomtenkt beslutningen er. Da er det ikke bare beslutningen som betyr noe, men også begrunnelsen for den. La oss se på et eksempel.

Rådgiverne Ellen og Tore har søkt på en lederstilling i finansbedriften. Begge er kvalifisert for stillingen, men bare én av dem kan få jobben. Ellen har formell lederkompetanse, men ingen erfaring. Tore har ledererfaring, men ikke formell kompetanse. Uansett hvem som får jobben, er det en av dem som ikke får den. Da er begrunnelsen viktig.

Men er begrunnelsen like viktig i andre situasjoner, der utfallet er gitt, som når du har bestemt deg for å gi tohundre kroner til et verdig formål? Eller er det like bra om du gir pengene for egen samvittighets skyld som om du gir dem helt uten tanke på deg selv?

To skoler

Om vi spurte en konsekvensetiker om dette, ville vedkommende sannsynligvis si at det ikke har noe å si. For konsekvensetikeren er det nemlig utfallet som er viktig. Om vi ser for oss at én person gir tohundre kroner til et veldedig formål for å føle seg bedre selv, og en annen gjør det med tanke på at mottakerne kan få det bedre, vil de to handlingene være likestilt, siden utfallet er det samme. Satt på spissen kunne en kanskje til og med si at det første eksempelet er marginalt bedre, siden giveren får det bedre i tillegg til at pengene kommer mottakerne til gode.

Pliktetikerne, med den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1824) i spissen, ser helt annerledes på det. For Kant har grunnlaget for handlingen avgjørende betydning. Det vil si at en gave til et veldedig formål som gis av altruistiske grunner er bedre enn en gave som gis av egoistiske grunner. Det første teller som en god gjerning og en moralsk riktig handling, det andre ikke.

Her står saken – den ene skolen vektlegger resultatet, uavhengig av tanken bak, og den andre vurderer en handling nettopp ut fra tanken som styrer den. Begge syn er godt begrunnet. Det er derfor vanskelig å si at det ene er mer riktig enn det andre.

Resultatet av spørreundersøkelsen

Til daglig er vi uansett opptatt av hva som ligger til grunn for de handlingene vi gjør. Vi spurte derfor besøkene på hjemmesidene til Autorisasjonsordningen for finansielle rådgivere og Godkjenningsordningen for selgere og rådgivere i skadeforsikring hvilken begrunnelse de oppfattet som mest relevant om de bestemte seg for å hjelpe en kollega. 606 svar har kommet inn, og de fordeler seg slik:

  • Jeg ønsker å være en god kollega (286 stemmer, 47 prosent)
  • Det vil bedre avdelingens resultater (77 stemmer, 12 prosent)
  • Fordi det er riktig å hjelpe andre (218 stemmer, 35 prosent)
  • Da vil kollegaen hjelpe meg neste gang (25 stemmer, 4 prosent)

Alle disse begrunnelsene er saklige. Den første er en såkalt dydsetisk begrunnelse. Målet er å være en god kollega, og det å hjelpe den andre er et ledd i et sånt prosjekt. Den andre er en konsekvensetisk begrunnelse. Det handler om å fremme de gode konsekvensene og dempe de dårlige, og det å hjelpe kollegaen sees som et ledd i å bedre bedriftens resultater. Den tredje begrunnelsen kommer fra pliktetikken. Det å hjelpe kollegaen er i tråd med normen om å hjelpe. Den siste er også en konsekvensetisk begrunnelse, men der den første handlet om andres (finansbedriftens) beste, handler denne om hva som gagner en selv. Alle begrunnelsene er altså godt forankret i etisk teori.

La oss så se på tallene, for der er det interessante forskjeller. Den tenkemåten som ser ut til å være aller mest utbredt i norske finansbedrifter er den dydsetiske, for den dydsetiske begrunnelsen har fått nesten halvparten av stemmene. Like bak, med 35 prosent av stemmene, finner vi den pliktetiske begrunnelsen. De konsekvensetiske begrunnelsene har, overraskende nok, bare fått til sammen 16 prosent av stemmene, og den egoistiske utgjør bare fire prosent av dem. Den som tror at verden for det meste består av egoister må altså tro om igjen.

Dette er tall å ta med seg når vi nå skal feire jul landet over. God jul!