Etikk eller regler

Einar Øverenget, ACTIVA Humanistisk Akademi AS

Vi snakker ofte om etiske regler eller etiske regelverk – som om etikk strengt tatt dreier seg om å lage et sett av regler eller følge et sett av regler. Men det stemmer ikke. Etikk er ikke først og fremst regelfølging – det er å utøve et godt skjønn der det kanskje ikke er noen klare regler, eller der regler må fortolkes eller kanskje står mot hverandre. Og det er en rekke situasjoner der dette er aktuelt – i privatlivet så vel som i det profesjonelle.

Det går en viktig skillelinje mellom lover og regler på den ene siden og etikk på den annen: Det at en handling er forbudt ved lov er en svært god grunn til ikke å utføre den, men det at en handling ikke er forbudt er ikke en tilsvarende god grunn til å utføre handlingen. Her oppstår det en asymmetri – vi kan ikke slutte andre veien og hevde at det at en handling ikke er forbudt ved lov på tilsvarende måte er en god grunn til å utføre den. Det er mye som er lov, men det betyr ikke at det er klokt å gjøre det.


Vi skal ikke utelukkende navigere ut fra lover, regler og sanksjoner som kommer utenfra, et menneske skal også styre seg selv innenfra. Den juridiske utenfra-og-inn styringen er selvfølgelig viktig i et rettssamfunn, men den enkeltes ansvar for å styre seg selv fra innsiden er allikevel viktigere. Vi kan ikke ha lover og regler for enhver anledning.Her kommer etikken inn. Selv om en handling ikke er forbudt ved lov, bør vi fortsatt vurdere om vi skal utføre den. Men da har vi selvsagt ikke et lovverk å støtte seg til. Det er lov å gjøre dette, men bør vi det?

Etikken er et analyse- og beslutningsverktøy som setter den enkelte i stand til å styre seg selv og på den måten tre inn i rollen som sin egen autoritet – og det er viktig at mennesker tar det ansvaret om vi skal greie å bygge tillit til omgivelsene. Vi forventer ganske enkelt det av hverandre. Et menneske som klart gir til kjenne at det aldri vurderer sine egne handlinger vil naturlig nok vekke mistillit.

Det er de som mener at løsningen på all umoral er et omfattende regelverk og et enda mer omfattende kontrollapparat. Mennesker må passes veldig godt på – ellers ender de opp med å gjøre ting de ikke burde gjøre. Overvåkningskameraene må sørge for at ungdom ikke bedriver hærverk på skolen, fartskontroller må sørge for at vi ikke kjører for fort – og uansett bør vi sørge for å ha så mange regler som mulig for å regulere innbyggernes oppførsel.

Jeg er sikker på at de som er tilhenger av omfattende regelverk og ditto kontroll har de beste intensjoner: De ønsker seg et anstendig samfunn preget av gjensidig respekt mellom mennesker. Men de begir seg ut på en farlig vei. Hvis vi etablerer et regelverk så omfattende at menneskene tror at det er uttømmende, vil man raskt begynne å anta følgende: (i) Jeg trenger ikke selv vurdere mine handlinger, det tar loven seg av, og (ii) dersom lover og regler ikke forbyr en handling, er det fullt ut akseptabelt å utføre den.

I et samfunn der disse to premissene får fotfeste, vil ikke innbyggerne lenger betrakte seg som ansvarlige for sine handlinger. Og om de ikke gjør det, vil de heller ikke vekke tillit hos menneskene rundt seg. I tillegg vil det raskt utvikle seg en kultur der man aktivt går inn for å finne og utnytte huller i regelverket.

Tenk deg en idrettsutøver som kommer over et prestasjonsfremmende medikament som ikke står på dopinglisten, men som fungerer akkurat på samme måte som de preparatene som står der. Hva om han eller hun mener det er greit å benytte dette medikamentet og begrunner det på følgende måte: Det står jo ikke oppført blant de forbudte preparatene.

Er det akseptabelt?