Hvor snille skal vi være?

Hvor snille kan vi være?

Av: Einar Øverenget

Hvor snille skal vi være mot andre? Hvor mye godt skal vi gjøre for menneskene rundt oss? Er det en grense for hvor snille og selvoppofrende vi bør være? Dette er spørsmål som nok har fulgt menneskeheten opp gjennom historien, og forskjellige svar har blitt gitt. Noen mer abstrakte og generelle enn andre.

Spørsmålet kan imidlertid også gjøres helt konkret og knyttes opp til det samfunnsansvar forskjellige bransjer måtte ha. Det er bra å ta samfunnsansvar, men finnes det for eksempel en grense for hvor ansvarlig en finansbedrift skal være? Jeg mener det. Akkurat på samme måte som det finnes en grense for hvor snill og ansvarlig hver og en av oss bør være.

Den amerikanske filosofen Susan Wolf har innført begrepet ”moralsk helgen” for å belyse dette temaet. Moralske helgener er personer som moralsk sett strekker seg lenger enn det vi normalt kan forvente. De bruker enhver anledning til å gjøre noe for dem som lever i nød og elendighet, og i enkelte tilfeller kan moralske helgener utvilsomt utrette mye godt. Likevel hevder Susan Wolf at de kanskje ikke er de beste moralske forbilder: De blåser opp moral til å bli et mer dominerende anliggende enn sunt er. Som noe som overskygger alt annet.

I romanen How to be good av Nick Hornby møter vi mennesker som forsøker å bli moralske helgener. Det hele starter med at en familie i utkanten av London kommer i kontakt med en person som får faren i huset til å ville endre sine holdninger radikalt: Han setter seg fore å bli et fullstendig godt menneske. På vei hjem en kveld tømmer han alle pengene i sin kones lommebok i koppen til en tigger. Under tilberedelsen av en stor familiemiddag får han det for seg at det finnes mennesker som trenger denne maten langt mer enn de selv gjør, og dermed frakter han maten ut til de hjemløse i parken. Barna slipper heller ikke unna; det meste av lekene deres blir gitt til et hjem for foreldreløse.

Godheten brer om seg blant naboene også. De går med på at hver husstand skal ta seg av en ungdom fra uteliggermiljøet. Personene i Hornbys fortelling har åpenbart gode intensjoner, men deres forsøk på å være moralske helgener skaper uventede problemer. De ser nok problemene til hjemløse ungdommer veldig godt, men hva med dem de deler hus med? Barn lider uten at de registrerer det. De er for travelt opptatt med å organisere tiltak for de vanskeligstilte.

Skal vi behandle alle, nær som fjern, med den samme nærhet og kjærlighet? Det kan bety at vi forholder oss til alle barn som om de var våre barn – og det er en vakker tanke. Men det betyr også at vi forholder oss til våre egne barn som om de var hvilke som helst barn. Er det en like vakker tanke? Det vil alltid være noen i verden som ikke får den omsorg de fortjener. Skal det skape grobunn for en dårlig samvittighet hos oss andre? Hver og en av oss har tid og krefter til å dekke behovene til et begrenset antall mennesker. Hvem skal vi velge?

Vel, det finnes mennesker som setter alt inn på å hjelpe andre uten tanke på egen sikkerhet. Under terroranslaget mot World Trade Center var det avgjørende at folk ikke stormet i panikk mot utgangene. En britisk mann innså dette. Han stilte seg i trappeavsatsen for å berolige menneskene som beveget seg nedover. Innsatsen hans bidro til at det ble en jevn flyt i køen, og at flere kom seg ut i sikkerhet. Selv ble han stående, og rakk ikke ut av bygningen før den raste sammen. Han var kanskje ikke klar over at han var i ferd med å ofre livet for andre, men uansett viste han et ualminnelig mot i situasjonen.

Burde vi betrakte briten som et moralsk forbilde? I så fall betyr det at vi mener det kan være situasjoner hvor det ville være en moralsk plikt å ofre livet for å redde andre. Vi vet ikke nok om briten i World Trade Center til å si om han var en slik person. Han kan ha vært en som elsket å ta kontrollen og organisere andre mennesker, eller han kan ha handlet ut fra en dypt forankret kjærlighet til andre mennesker. Vi vet ikke. Uansett, er han et godt forbilde?

Hvor bør vi legge listen for engasjement i hvordan andre mennesker har det? Er det briten i World Trade Center som har lagt listen? Var det beundringsverdig gjort av ham å frata sine nærmeste en ektemann, en far, en sønn, for å redde helt fremmede mennesker?

Overført til finansbedrifter. Ville det vært beundringsverdig om de tok så mye samfunnsansvar at de neglisjerte behovet for selv å gå i pluss? Eller hva vil være det riktige nivå av samfunnsansvar? Vi spurte besøkende på hjemmesidene til Finansnæringens autorisasjonsordninger om hva de mente. Det har kommet inn til sammen 560 stemmer, og her er resultatet:

På spørsmålet ”Hva mener du er aller viktigst når det kommer til finansbedriftenes samfunnsansvar?”, svarer de fleste (47%) følgende: ”Å sikre økonomisk stabilitet og trygge arbeidsplasser”. Et annet alternativ som også fikk forholdsvis stort tilslutning (36%) var: ”Å sørge for at kunnskapen kommer kundene til gode”.

Det svaralternativet som fikk lavest oppslutning (1%) var: ”Å gi av overskuddet til gode formål”. Med andre ord, det er ikke en utbredt oppfatning at det å tjene penger og beholde dem selv står i veien for å utvise samfunnsansvar. Det er jeg enig i. Selve forutsetningen for at finansbedrifter skal kunne vise samfunnsansvar er at de selv driver godt, og skaper sikre arbeidsplasser.

Et annet svaralternativ som heller ikke fikk så stor tilslutning (14%) var: ”Å bidra til å løse samfunnsmessige utfordringer”. Og kanskje er det fornuftig å trekke en grense nettopp her. Når en virksomhet utviser samfunnsansvar bør det kanskje skje innenfor virksomhetens kjerneområde. Vi kan ikke kreve at finansbedrifter skal tilby løsninger innenfor samfunnsområder som ikke er deres forretningsområde. Det ville være å invitere til ansvarsløshet: De har ikke kunnskap på disse områdene. 

Om vi ser resultatet av spørreundersøkelsen under ett, ser vi at representanter for finansnæringen selv er med på å tegne opp noen grenser for hvor langt de skal gå i å ta samfunnsansvar. Det er viktig å sørge for økonomisk stabilitet, trygge arbeidsplasser og for at kunnskapen kommer kundene til gode, mens det å gi av overskuddet til gode formål eller bidra til å løse samfunnsmessige utfordringer er litt mer i utkanten av hva det vil si å ta samfunnsansvar i finansnæringen.