Juksesamfunnet

Einar Øverenget, filosof, ACTIVA Humanistisk Akademi

Idrettsmetaforer sitter ofte løst når prestasjonskulturer skal beskrives – eller oppmuntres. Men er idretten det forbilde vi ønsker den skal være? Den bærende verdien i idretten er fair play, det å konkurrere uten å jukse – men idretten innhentes sakte og sikkert av sin egen logikk: Hvor raskt er det mulig å løpe hundre meter?

Hvor raskt kan et menneske gå femti kilometer på ski? Det må jo være en grense, og det er all grunn til å tro at vi for hvert år som går kommer litt nærmere denne grensen. Men kravet om nye rekorder vil alltid følge idretten – selv når de ikke lenger er mulige.

OL er forestående, og vi blir antakeligvis mer overasket om ingen blir tatt for doping, enn om en og annen medaljevinner viser seg å ha brukt forbudte preparater i oppkjøringen. I tillegg vil mange gullmedaljevinnere ha mistanken rettet mot seg selv om de ikke tester positivt for noen av de preparatene som er forbudte. Det er kanskje urettferdig å utsette dem for en slik mistanke, men de fleste av oss har etter hvert fått forståelse av hvor små marginene er idretten.

Men denne problematikken gjelder ikke bare i idretten. Den gjelder generelt, i hvert fall der hvor vi har å gjøre med prestasjonskulturer – og det er jo snart overalt. Derfor ser vi også at det jukses på stadig flere områder. En ting er at det jukses i de klassiske prestasjonsgrener, idrett og finans, men jukset strekker seg etter hvert lenger. Forskere jukser med data, studenter og journalister plagierer andres tekster – forfattere også – og taxi-sjåfører jukser med regninger, eiendomsmeglere jukser med eiendomssalg og psykologer og psykiatere jukser med sykemeldinger. Ja, i USA har selv prester blitt avslørt i å stjele sine prekener på internett.

Er årsaken til alt dette jukset en fallende personlig moral? Ja og nei. Det er mulig at den personlige moralen er på vikende front, men det må jo ha en årsak. Jeg tror kravet om resultater etter hvert har blitt så strengt at terskelen for å jukse blir lavere og lavere. Hvis målet hele tiden er å vise til bedre resultater enn sist, så kan man til slutt ende opp med en allmenn oppfatning om at det ikke er mulig å oppnå suksess med mindre man er villig til å ta noen snarveier. Tross alt, på et eller annen punkt er det ikke lenger mulig å gjøre det bedre enn tidligere. Det må ta tid å løpe hundre meter, den kan ikke løpes på 0,00.

Det som driver denne utviklingen fremover er et språk og en tenkning som stadig vinner nytt terreng: Behovet for økte prestasjoner. Vi skal hele tiden prestere mer – og ofte med mindre innsats. Den logiske bristen blir ofte presentert som en strategi i arbeidslivet. Vi skal levere mer og bedre, med lavere budsjetter og færre årsverk. Effektivitet er absolutt et legitimt mål, men den har også en grense: På et eller annet punkt vil det ikke være mulig å bli mer effektiv, uten å jukse litt med tallene.

Har vi noe å stille opp med i møte med juksesamfunnet? Jeg tror vi skal passe oss for å ta i bruk gapestokken. Når mennesker først blir tatt med buksene nede, utsettes de i dag for en offentlig forfølgelse som får tidligere tiders bruk av gapestokk til å blekne – og de får ofte også en ublid behandling av sine respektive miljøer.

Aristoteles fremhevet at et rettferdig menneske er avhengig av et rettferdig fellesskap. Med fare for å strekke det litt vel langt kan det kanskje være grunn til å foreslå at et menneske ofte ikke er mer moralsk enn sine omgivelser. I en av sine dialoger diskuterer Platon menneskets moralske tilbøyeligheter med utgangspunkt i en fortelling om gjetergutten som fant en ring som kunne gjøre ham usynlig. Denne gjetergutten endte opp med å leve et svært umoralsk liv.

På samme måte tror jeg at en kultur som tillater mennesker å gjemme seg bak sine resultater er med på å legge til rette for en ukultur. Vi må også forvente av hverandre at vi stiller oss moralens grunnleggende spørsmål: Kan jeg akseptere at andre gjør det jeg nå selv er i ferd med å gjøre? Er jeg bekvem om det jeg nå gjør blir offentlig kjent?