Kunnskap og tillit

Anne Rose Røsbak Feragen, ACTIVA Humanistisk Akademi

Alle som har bestått autorisasjonsprøven kan nå presentere seg som finansielle rådgivere. Tittelen inngir tillit og vitner om høy faglig kompetanse, men den innebærer også et viktig ansvar. Som autoriserte vil de finansielle rådgiverne møte noen av de samme problemstillingene som profesjonsutøvere gjør.

Spesialister?

Leger, revisorer og advokater er alle det vi kaller profesjonsutøvere. Det disse menneskene har til felles er at de må gjennom en spesifikk utdannelse for å kunne utøve yrket sitt. En renholdsarbeider, taxisjåfør eller selger har kanskje alle gjennomført en eller annen form for opplæring, men kravene til kompetanse varierer. Det er flere måter å trene på for å bli selger, men for å bli revisor må en følge et systematisk utdanningsløp ved en høyskole eller et universitet.

Kravet om høy faglig kompetanse gjør profesjonsutøverne til spesialister: De sitter på kunnskap som andre mennesker ikke har. De færreste vet hvordan et bedriftsregnskap skal føres, hvordan lovverket skal forstås eller hvordan pasientens symptomer skal tolkes. Derfor konsulterer vi spesialister når vår egen kunnskap ikke strekker til. Dette er en viktig forutsetning for forholdet mellom profesjonsutøveren og klienten eller pasienten, og vi beskriver det som et kunnskapsgap.

Ansatte i finansforetak har alltid hatt mer kunnskap om finansfeltet enn de fleste av kundene sine. Mange har møtt usikre kunder som har bedt om råd når de skal plassere pengene sine. Det er en rekke produkter å velge mellom, og noen av dem er relativt komplekse. For å ta gode beslutninger kreves en viss innsikt i feltet, en innsikt de fleste kunder ikke besitter.

Det er ingen grunn til å tro at kunnskapsgapet mellom kunde og rådgiver har blitt mindre nå. Tvert i mot. De autoriserte finansielle rådgiverne har fullført et utdanningsløp som tilsvarer et halvt års fulltidsstudim (30 studiepoeng). Når kundene nå møter til samtale med den autoriserte finansielle rådgiver kan vi forvente at de i enda større grad enn tidligere vil tenke på rådgiveren som fagperson. I kundenes øyne er den finansielle rådgiveren en spesialist, og det medfører et stort ansvar, et ansvar som den autoriserte finansielle rådgiver deler med profesjonsutøverne.

Det profesjonelle ansvaret

Pasienten har ikke forutsetninger for å kunne vurdere om legen gjør en god jobb. Har legen lagt tilstrekkelig innsats i å hjelpe pasienten? Har legens hjelp gitt det beste mulige resultatet? Pasienten kan ikke selv svare på disse spørsmålene. På samme måte er det vanskelig for en kunde å vurdere om den autoriserte finansielle rådgiver faktisk gir gode råd og om rådene ga optimalt resultat.

Det vil si at det er fullt mulig å råde kunden til å velge et produkt som gir god inntjening for finansbedriften, men som ikke er godt egnet for kunden. Kunnskapsgapet gir rådgiveren et overtak som han eller hun kan utnytte, og med en tillitsfull kunde på den andre siden av bordet er det til og med sannsynlig at det aldri ville blitt oppdaget.

Med den nye tittelen autorisert finansiell rådgiver påtar yrkesgruppen seg et ansvar som skiller dem fra selgere: På lik linje med profesjonsutøverne er de autoriserte finansielle rådgiverne forpliktet til å håndtere interessekonflikter på en forsvarlig måte. Det vil si at dersom kunden er tjent med én ting og finansbedriften en annen, så skal den løsningen velges som fremmer kundens interesse. Slik profesjonsutøverne er bundet av sin yrkesspesifikke profesjonsetikk, skal de autorisrte finansielle rådgiverene handle i tråd med den selvpålagte bransjenormen nedfelt i punkter kalt; God rådgivningskikk.

Den nye tittelen autorisert finansiell rådgiver befester og forsterker rådgiverens rolle som profesjonell. Den nye tittelen vil styrke kundenes tillit, og de autoriserte finansielle rådgiverne kan vise seg tilliten verdig ved å forvalte kunnskapsgapet på en forsvarlig måte.