Når gode råd er ulønnsomme

Anne Rose Røsbak Feragen, Filosof, ACTIVA HA

I slutten av januar skal Lognvik-saken opp i Høyesterett. Far og sønn Halvor og Harald Lognvik har tapt penger på et lånefinansiert investeringsprodukt. Nå stiller de banken til ansvar for tapet. Produktet de ble tilbudt viste seg å være så komplekst at de ikke hadde forutsetninger for å forstå hva det innebar. De hevder derfor at banken burde ha latt være å selge dem dette produktet. (Dagens Næringsliv, 12.01 2012).

Hvilket ansvar har banken i slike saker? Og hva har kunden selv ansvar for? Det er mange som vil følge spent med på rettens behandling av disse spørsmålene. Aldri før har en slik sak vært prøvd i Høyesterett, og Finansklagenemda har de siste årene mottatt rundt 2000 tilsvarende klagesaker. Når dommen faller, vil den sannsynligvis bli retningsgivende for behandlingen av de øvrige sakene.      

Men hva forklarer dette vellet av klagesaker? Hvordan kan det ha seg at det er så mange som 2000 klagesaker på vent i Finansklagenemda? Har rådgiverne prioritert egen inntjening framfor kundens interesse? Eller er det sånn at det har vanket flere dårlige råd fra norske rådgivere nå enn før? Og hva er egentlig et godt råd?

Utfallet bestemmer

Disse spørsmålene ble nylig gjenstand for debatt på et kurs jeg ledet. En av rådgiverne i salen tok ordet og sa: ”Du vet det, at oppfatningen om hva som er et godt råd, det kommer helt an på utfallet, det.” Han fortalte at han har lang fartstid i bransjen og at han alltid har bestrebet seg på å gi råd til kundens beste. Men om kunden oppfatter det som et godt råd, det avhenger av hvor lønnsomt det å følge rådet viser seg å være – en kunde er aldri så fornøyd med rådgiverens løsningsforslag som når investeringen er innbringende, og motsatt blir kunden lettere mistenksom overfor rådgiveren når resultatet er negativt eller dårligere enn forventet.

Det er grunn til å tro at denne beskrivelsen stemmer, for år med økonomisk nedgang er ofte rekordår når det gjelder antall klagesaker. Etter en periode med ustabil verdensøkonomi har mange kunder gått på tap eller gått glipp av forventede gevinster, og da går de tilbake til den som rådet dem til akkurat den plasseringsløsningen, med krav om at rådgiveren eller selskapet innrømmer ansvar.

Moralsk flaks

Det er forståelig at en kunde som ser investeringsbeløpet sitt vokse er godt fornøyd med rådgiverens innsats, mens en kunde som ser formuen minke blir stadig mer kritisk til rådgiverens forslag. Men er det grunnlag for å si at det første rådet var godt, mens det andre var dårlig? Bør det være sånn at det er utfallet som avgjør om rådet som ble gitt var godt eller ikke?

Filosofen Thomas Nagel mener noe annet. I bokaThe View from Nowhere(1989) viser han hvordan vi kan bli forledet av utfallet når vi skal vurdere en handling. Se for deg to personer som har vært på fest. Begge bestemmer seg for å ta bilen hjem, til tross for at de er påvirket av alkohol og burde latt det være. Den ene sjåføren kommer seg vel hjem, uten problemer. Den andre kjører på en fotgjenger.

Det er tilfeldig at det går bra for den ene sjåføren og galt for den andre. Den første har det Nagel kaller moralsk flaks, men det kunne like gjerne vært den første som traff fotgjengeren, mens den andre slapp unna. Vi har likevel en tendens til å bebreide den ene, men ikke den andre, og det til tross for at de begge har gjort seg skyldige i fyllekjøring.

I henhold til likhetsprinsippet burde sakene vært vurdert likt, for det er ingen moralsk relevant forskjell mellom de to handlingene. Vi har likevel en tendens til å vurdere den ene forseelsen som mer alvorlig enn den andre. Også rettssystemet ville ha forskjellsbehandlet de to lovbruddene: den ene sjåføren ville ha bli siktet for å kjøre i ruspåvirket tilstand, den andre for uaktsomt drap.

Den gode intensjonens rolle

I slike tilfeller ser det ut til at vi er villige til å skyve likhetsprinsippet til side og la utfallet av forseelsen bestemme alvorlighetsgraden, og det reagerer Nagel på. Det blir galt å la utfallet alene styre vår moralske oppfatning av en handling. Tenk deg at to personer forsøker å redde mennesker ut av et brennende hus. Den ene klarer å hjelpe et menneske ut i sikkerhet, den andre mislykkes i forsøket. Vil vi dermed si at den ene gjorde en god gjerning, den andre ikke? Nei, i dette eksempelet har begge utført moralsk riktige handlinger – det er tilfeldig at den ene redder et liv, den andre ikke.

Eksempelet viser at vi ser på mer enn utfallet av en handling når vi vurderer den. Vi ser også på intensjonen bak handlingen. Dersom det ligger den filosofen Immanuel Kant ville kalle ”en god vilje” til grunn, kan vi likevel oppfatte handlingen som god.

Tilbake til rådgiverne: Det er altså ikke bare utfallet av å følge et råd som bestemmer hvorvidt det er godt eller dårlig. Et råd som blir gitt på bakgrunn av god innsikt i investeringsfeltet og med mål om å fremme kundens interesse, kan være et godt råd, til tross for det ikke viste seg å være så lønnsomt som forventet.

Dersom kundene utelukkende ser på utfallet av en investering når de vurderer det rådet de har fått, er det nærmest umulig for en rådgiver å leve opp til forventningen om å gi gode råd i et uforutsigbart marked. Men hvis kundene samtidig forstår at rådet ble gitt med en god vilje, til kundens beste, vil de sannsynligvis være rausere i forståelsen av hva et godt råd er.

Som rådgiver råder en ikke over kundens moralske vurderinger, men en kan sørge for å forklare kunden hvilke betingelser rådet blir gitt under, og på den måten gi kunden et bredere vurderingsgrunnlag.

Det skal bli spennende å se hvordan de mange klagesakene blir vurdert i rettssystemet. Men én av flere mulige konklusjoner er altså at det rådet en rådgiver har gitt kan ha vært et godt råd, til tross for at det viste seg å være ulønnsomt.