Å være profesjonell

Kommentar til poll Anne Rose Røsbak Feragen, Activa Humanistisk Akademi


Når vi blir ansatt et sted, er vi ikke lenger bare privatpersoner – vi får også en profesjonell rolle, og med den følger det visse forventninger. Men hvilke forventninger? Og hvor langt skal vi gå i å innfri dem?

 

Å handle i strid med forventningene

Så lenge vi lever opp til de forventningene som følger rollen vår, er det sjelden et tema. Det er først når noen handler i strid med forventningene at dette blir diskutert. Som da proffspilleren John Arne Riise inngikk en avtale med det private spillselskapet Betsson tidligere i sommer. Norges fotballforbund (NFF) var straks på banen, og forbundets president, Yngve Hallén, beskrev det hele som ”et angrep på grunnfjellet i norsk idrett” (Aftenposten, 10. juni).

Norsk idrett finansieres av Norsk Tipping, og mens utenlandske spillselskaper drives kommersielt, arbeider Norsk Tipping med å kanalisere kundene over i ansvarlige spillformer, for på den måten å redusere spillrelaterte problemer. En avtale med Betsson er slik sett en avtale med en av konkurrentene til Norsk Tipping, både når det gjelder inntjening og mål for virksomheten.

 

Et bomskudd

Som svar hevdet Riise at han har gitt mer enn nok tilbake til norsk idrett (VG, 10. juni). Jeg tviler ikke på at han har gjort seg fortjent til den støtten han har fått. Jeg vil likevel kalle svaret hans et bomskudd. Dette handler ikke om hvorvidt Riise står i takknemlighetsgjeld til norsk idrett. Kritikken går på at han snur ryggen til de verdiene han representerer, som er tett knyttet til Norsk Tippings arbeid med ansvarlig spill.

Så er det likevel grunn til å spørre: Er det legitimt å forvente at Riise skal handle i tråd med norsk idretts, ja, kanskje til og med Norsk Tippings, virksomhetsgrunnlag? Også nå som han har sluttet å spille landskamper? En idrettsutøver må da kunne ta valg som gjelder egen karriere og inntekt uten å måtte rådføre seg med ledelsen i NFF først?

 

Kritikken vil komme

Riise er selvfølgelig fri til å gå sine egne veier. Så lenge han handler i strid med de forventningene som følger han som toppidrettsutøver, må han likevel forholde seg til kritikken, for den vil komme. Et eller annet sted går det kanskje også en grense for hva idrettsutøvere kan tillate seg å gjøre. Det så vi et eksempel på da tidligere toppsyklist Steffen Kjærgaard ble anmeldt av sitt eget forbund, Norges Cykleforbund, etter at han innrømmet doping i fjor høst (Procycling, 8. mars).

Idrettsutøverne er ikke den eneste gruppen som møter slike forventninger. Vi vil alle kunne møte kritikk dersom vi bryter de forventningene som følger den profesjonelle rollen vi har. En stortingspolitiker som bryter loven, vil måtte svare for seg. En lærer som tar til orde for legalisering av hasj, vil møte motstand. En skattekontrollør kan ikke selv unndra skatt. Så hvor går grensen for deg som rådgiver/selger i finansnæringen? Kan du for eksempel hyre inn håndverkere til en privat oppussingsjobb, når du vet at de ikke kommer til å oppgi inntektene til myndighetene?

 

Spørreundersøkelsen

Vi spurte de besøkende på hjemmesidene til Autorisasjonsordningen for finansielle rådgivere og Godkjenningsordningen for selgere og rådgivere i skadeforsikring om nettopp dette, og her er resultatet:

Det store flertallet, 91 prosent (223 stemmer), har svart ”nei, som rådgiver/selger bør jeg alltid holde meg innenfor loven”. Et mindretall, fire prosent (ti stemmer), mener at det kommer an på hvor stor oppussingsjobben er. En nesten like stor andel, tre prosent (ni stemmer), svarer ja, så lenge det er snakk om en privat oppussingsjobb. Én person synes det er greit så lenge det ikke er risiko for at kundene vil få greie på det.

 

Rolleforventninger

Det er helt klart ulovlig å kjøpe tjenester når en vet at de som leverer tjenestene ikke kommer til å skatte av inntektene. Dette er altså ikke et spørsmål om hvorvidt det kan være riktig å leie inn arbeidskraft under slike betingelser, men et spørsmål om hvorvidt det ligger noen føringer i rollen som rådgiver/selger i finansnæringen som tilsier at en bør opptre på en viss måte.

Etter hva jeg vet, er det ikke skrevet noe sted at representanter for finansnæringen ikke kan tillate seg å betale noen under bordet i privat sammenheng. Det er likevel 91 prosent som mener at det ikke er forenelig med den profesjonelle rollen. De opplever at det å jobbe som rådgiver/selger i finansnæringen forplikter dem også etter arbeidstid og i privatsfæren.

 

Å skille jobb og fritid

Det er selvfølgelig godt nytt at så mange av dem som har stemt vil holde seg til loven, også etter at de har gått fra jobb. Men er det en forventning fra samfunnet for øvrig, at representanter for finansnæringen skal gjøre alt rett, både på jobb og på fritiden? Er det i så fall en rimelig forventing?

Tre prosent av dem som har svart (ni stemmer) sier at det må være greit å betale noen under bordet, så lenge det er snakk om en privat oppussingsjobb. De tar altså til orde for å skille mellom jobb og fritid.

 

Å ta høyde for forventningene

Det er klart det må være rom for å være privatpersoner, også for representanter for finansnæringen. Men hvor stort dette rommet er, og hvor skarpt skillet mellom jobb og fritid er, vil være gjenstand for diskusjon. Noen vil mene at de forventningene som ligger i den profesjonelle rollen som følger en som rådgiver/selger, uavhengig av om en er på jobb. Andre vil holde fast ved rådgiveres/selgeres rett til å være privatpersoner. Det å ta høyde for de forventningene som følger rollen vil likevel alltid være en viktig del av det å være profesjonell.