Vennetjenester

Kommentar til poll av Anne Rose Røsbak Feragen, ACTIVA Humanistisk Akademi

En tillitsvalgt fortalte meg at hun stadig får spørsmål fra kjentfolk knyttet til enkeltsaker hun er engasjert i – særlig når den bekjente selv berørt av saken. Og spørsmålene kan komme i arbeidstida, så vel som på fritida, ja, til og med over frysedisken i nærbutikken. Offentlig ansatte forteller om lignende opplevelser – de kan få spørsmål av naboer, venner og kjente om hvordan det går med det tiltaket som skal iverksettes eller den søknaden som er sendt.

Som rådgiver/selger i finansnæringen opplever du sikkert av og til det samme – at slekt og venner stiller nettopp deg spørsmål knyttet til personlig økonomi – ja, kanskje til og med om en spesifikk sak. Hva svarer du da?

 

Nei til vennetjenester

Vi spurte besøkende på hjemmesidene til Godkjenningsordningen og Autorisasjonsordningen hva de ville gjort i dette konkrete tilfellet: En venn ringer fordi han mener finansbedriften du jobber i har vurdert saken hans for strengt, og du er enig i vurderingen hans.

 

Det kom inn totalt 714 stemmer, og svarene fordeler seg slik: 

  • Ber den ansvarlige rådgiveren/selgeren se på saken på nytt (57 stemmer, 7 prosent)
  • Ber vennen kontakte noen andre i finansbedriften, siden dere er venner (222 stemmer, 31 prosent)
  • Oppfordrer vennen til å be om en ny vurdering av saken (424 stemmer, 59 prosent)
  • Tilbyr deg å se på saken selv, med en eventuell ny konklusjon (11 stemmer, 1 prosent)

 

1 prosent av dem som har svart vil tilby seg å se på saken selv, og 9 prosent vil be den ansvarlige rådgiveren/selgeren se på saken på nytt. Men så mange som 90 prosent sier at de vil overlate til vennen å ta saken videre selv, enten ved å oppfordre han til å be rådgiveren/selgeren om en ny vurdering, eller ved å be han kontakte en annen rådgiver/selger i finansbedriften. 90 prosent av dem som har svart lar med andre ord være å gå inn i saken selv – de vil verken be kollegaen vurdere saken på nytt, eller kikke på den selv. De sier altså nei til å yte denne vennetjenesten, selv om de mener saken bør vurderes på nytt.

Spørsmål og henvendelser av denne typen vil likevel fortsette å komme. Det kan virke som at det er ganske utbredt at familie og venner forventer at vi deler av den fagkunnskapen vi har og utøver innflytelse der vi kan det, så hvorfor er det så viktig for oss som yrkesutøvere å overlate nettopp slike saker til andre?

 

Fornuft og følelser

Vel, de samme menneskene som håper å dra fordeler av kontaktene sine, ønsker sannsynligvis også et system der beslutningene blir tatt på faglig grunnlag, uavhengig av hvem det er som tar beslutningen. For det er én ting om en er så heldig å dra fordel av et bekjentskap – men hva om den som bedømmer saken er en forbannet nabo eller ekskjærestens ektefelle? Da er det ikke sikkert en kommer så godt ut av det.

 

Er engasjementet sterkt nok, kan det være vanskelig å holde følelsene på avstand. Det gjelder også den som er profesjonell part i saken. En saksbehandler, selger eller rådgiver som har et horn i siden til den som leverer søknaden eller ber om et råd, kan komme til å være mer kritisk innstilt enn ellers, eller bruke mer tid på saken enn det som er vanlig – selv om vedkommende forsøker å opptre upartisk. Det kan derfor være en god tommelfingerregel å unngå å ha kundeansvar for både venner og uvenner.

 

Et rettferdig system

Et system der det er faglige – ikke personlige – vurderinger som ligger til grunn for de beslutningene som tas oppleves som et rettferdig system, mens alternativet kan beskrives som korrupt. En kunde som ikke drar fordeler av bekjentskapene sine, vil kanskje være skuffet over det i øyeblikket. Men de aller fleste kunder foretrekker nok likevel en slik ordning framfor et system der vurderingen av en sak avhenger av bekjentskaper, ikke fakta. Så én måte å svare en bekjent som venter at du skal gi vedkommende et fortrinn kan være å minne om styrken ved at beslutninger som betyr noe for oss tas på saklig grunnlag.