Tekst: Anne Rose Røsbak Feragen, filosof, Activa Humanistisk Akademi
Har det vært avdekket en eller annen svikt i bærekraftsarbeidet, hører vi kanskje om det gjennom mediene. Da vet vi at bedriften ikke er bærekraftig. Men om det ikke har vært rettet noen offentlig kritikk mot bedriften, hvordan kan vi da vite hvordan den ligger an? Hvordan kan finansbedriften finne ut om en bedrift er verdt å investere i eller låne ut penger til, og hvordan skal rådgiveren kunne vite hvilket produkt som i størst grad bidrar til en bærekraftig utvikling?
Kritisk sans
Hvert semester leder jeg studenter gjennom emner i etikk, samfunnsansvar og bærekraft. En av oppgavene studentene får er å vurdere en bedrifts innsats på feltet samfunnsansvar og bærekraft. Det er ingen enkel oppgave, men det er gode grunner til å gi dem akkurat den oppgaven. Det legger et godt grunnlag for å engasjere seg i arbeid for en bærekraftig utvikling og for å delta i diskusjoner om næringslivets rolle i arbeidet. Det er også en gyllen anledning til å styrke evnen til kritisk sans.
Evnen til kritisk sans viser seg å være viktig. Om en kikker på bedriftens hjemmeside, kan en få inntrykk av at bedriften er en ener innen samfunnsansvar og bærekraft. – Vi er næringens mest bærekraftige bedrift, står det kanskje, underbygd av lenker til omfattende bærekraftsrapporter, én for hvert år i nyere tid. Men beskrivelser som dette er ikke alltid like treffende.
Skånsomt overforbruk
H & M er et selskap som snakker mye og lenge om bærekraft på hjemmesiden sin: ’65% av alle materialer som brukes i H & M er resirkulerte, økologiske, eller kommer fra kilder som har mindre påvirkning på miljøet. Vårt mål for 2030 er å øke tallet til 100%.’
Det låter bra. Men det løser ikke problemene knyttet til overforbruk av klær. Det hjelper ikke så mye at materialproduksjonen er skånsom hvis vi forbruker like mye, eller mer, klær enn før. – Det er som å smøre leppestift på grisen, sier Sasja Beslik, en anerkjent finansanalytiker innen bærekraft og sjef for bærekraftsarbeidet i den sveitsiske banken J. Safra Sarasin (D2, 4. februar 2021, ‘Kan billigmote bli bærekraftig?’). H & M blir på det grunnlaget beskyldt for grønnvasking. En bedrift som driver grønnvasking er en bedrift som får det til å se ut som at den er grønnere, altså mer miljøvennlig, enn den er.
Utjevne ved å utnytte
En bedrift kan også bli beskyldt for blåvasking, med henvisning til blåfargen på FN-flagget. Det gjelder virksomheter som gir inntrykk av å arbeide for å utjevne sosiale forskjeller, men som utnytter lave produksjonskostnader i fattige land for å oppnå større økonomiske overskudd.
Prisene på H & M hadde nok ikke vært så lave hvis det ikke var for de lave produksjonskostnadene der klærne lages. Selv sier H & M at selskapet ligger godt an i sammenligning med andre aktører i tekstilindustrien: – Generelt er det høyere lønn på fabrikker hvor H & M Group produserer enn gjennomsnittet for tekstilindustrien i Bangladesh, sier Thea Kjendlie, pressekontakt i H & M Hennes og Mauritz Norway (Nettavisen, 18.03.20, ‘Joakim Kleven med kraftig kritikk til H & M-sjefen: – Jeg vil at folk skal se hvor kyniske de er’). Men det er ikke noe skikkelig svar på kritikken. At det finnes fabrikker med enda dårligere arbeidsforhold gjør det ikke greit å fortsette å benytte seg av leverandører med dårlige arbeidsvilkår.
Mellom mistanke og naivitet
Det er altså ikke sikkert at en bedrift som snakker mye om bærekraft er en bærekraftig bedrift. Er kritikken offentlig kjent, får vi det kanskje med oss. Da vet vi at selskapet ikke er så bærekraftig som det utgir seg for å være. Men om det ikke har vært rettet kritikk mot selskapet, hvordan kan vi da vite om en bedrift som beskriver seg selv som samfunnsansvarlig eller bærekraftig faktisk er det?
Det er ingen grunn til å mistenke bedriftene for bevisst å forsøke å føre oss bak lyset. Men vi kan ikke uten videre ta det de selv sier for god fisk. Den gode tilnærmingen ligger sannsynligvis et sted midt mellom mistanke og naivitet, langs den gylne middelvei, som den greske filosofen Aristoteles kalte det.
En målestokk
I et landskap som dette trenger vi også en god målestokk, sånn som begrepet om den triple bunnlinja. Ifølge den britiske forskeren John Elkington, er en bærekraftig bedrift en bedrift som ender opp med positive tall, ikke bare på den økonomiske bunnlinja, men også på den miljømessige og den sosiale bunnlinja.
Når det gjelder den økonomiske bunnlinja, det er ikke nok at bedriften går i pluss. Den bør også bekjempe hvitvasking, smøring, korrupsjon og skatteunndragelse i en større økonomisk sammenheng. Den miljømessige bunnlinja er et bilde på at bedriften bør bevare og styrke det ytre miljøet mer enn den skader eller belaster det. Når det kommer til den sosiale bunnlinja, bør en arbeide for gode arbeidsforhold for både ansatte og øvrige arbeidere i verdikjeden, heller enn å utnytte sosiale forskjeller som et ledd i å presse produksjonskostnadene ned.
Bærekraftige kompromisser?
Nå er det vel ikke så mange bedrifter som går i pluss på samtlige bunnlinjer, selv om de skulle gå inn for det. En omlegging til en mer bærekraftig linje kan være kostbar, krevende og ta tid, og mange vil mene at en er nødt til å inngå kompromisser.
Gruvedriften i Kvalsund er viktig for å kunne utvinne kobberkonsentrat, som trengs i elektrifisering og andre klimatiltak, sier NHO-lederen Ole Erik Almlid (E24, 17. februar 2019, ‘Gruvedrift i Kvalsund: – Vi må bruke naturressurser for å skape arbeidsplasser’). Gruvedriften beskrives med andre ord som en del av løsningen på klimaproblemet. At gruvedriften også krever etablering av et sjødeponi, med ukjente konsekvenser for naturen og dyrelivet, kan aksepteres.
Andre vil mene at det nærmest er selvmotsigende å hevde at en kan få til en bærekraftig utvikling ved hjelp av kompromisser. Om vi ikke vet hvilke konsekvenser handlingene våre kan føre til, bør vi være føre var, er mantraet. Bevisbyrden ligger da på dem som vil utføre handlingen.
Den første gruppa nøyer seg med en ambisjon om svak bærekraft; den andre gruppa slår seg ikke til ro med noe annet enn sterk bærekraft.
Bærekraftig nok?
Det er lett å være enig med dem som står for sterk bærekraft, kanskje spesielt med tanke på den miljømessige bunnlinja, siden naturen i stor grad er en endelig ressurs som en ikke bare kan inngå kompromisser med.
Men hvis spørsmålet er om finansbedriften skal låne ut penger til, eller investere i, en bedrift som jobber systematisk og samvittighetsfullt for en bærekraftig utvikling, men som ikke går i pluss på hver av de tre bunnlinjene, bør svaret da være nei? Eller skal vi tørre å satse på bedrifter som prøver, selv om de ikke alltid får til det de vil?
Hvis en kan reise innvendinger mot samtlige av de bærekraftige produktene i porteføljen, bør rådgiveren likevel si til kunden at det å velge ett av dem vil bidra til bærekraftig utvikling?
Hva mener du? Når er en bedrift bærekraftig nok til at finansnæringa bør satse på den, og når er et produkt bærekraftig nok til at kunden bør velge det?