Fra 1. januar 2023 er det innført avslagsplikt overfor låntakere og kausjonister på forbrukerområdet. Samtidig ble den lovpålagte frarådingsplikten historie.

Fortsatt gjelder imidlertid frarådingsplikten i God skikk regel nr. 8: «Løsninger som ikke er forenlige med kundens behov og interesser skal frarådes». I prinsippet er det fortsatt rom for fraråding i kredittsaker, men det sentrale på kredittområdet er avslagsplikten. 

På de øvrige områdene – sparing og plassering, personforsikring og skadeforsikring – er det ingen direkte frarådings- eller avslagsplikter i lovverket. Men det er frarådingsplikt etter God skikk, og sammen med generelle plikter til å ivareta kundens interesser på beste måte og til å opptre faglig forsvarlig, kan det tilsi fraråding i konkrete saker. Et eksempel kan være kunde A som gjerne vil plassere relativt mye i et spareprodukt med for høy risiko, uten at A har god nok forståelse av risiko eller evne til å tåle tap. Eller det kan være kunde B som ønsker forsikringsprodukter med alt for høye eller for lave dekningsnivåer, basert på en forsvarlig vurdering. 

Denne artikkelen handler primært om kredittområdet. 
 

Avslagspliktens hovedinnhold

Hvis det på grunnlag av kredittvurderingen er sannsynlig at kunden ikke kan overholde låneavtalen, skal kredittyter avslå lånesøknaden, jf. finansavtl. § 5-4(1). Samme sted fremgår at det kan «vektlegges» at kredittevnen vurderes som tilstrekkelig på grunnlag av tilbudte vilkår om f.eks. mellomfinansiering eller rente- og avdragsfrie perioder. Avslagsplikten skal altså ikke stå i veien for eksempelvis fornuftige mellomfinansieringsløsninger eller refinansiering av dyre smålån.

Kredittvurderingen skal imidlertid uansett være «grundig» og kredittyter skal opptre «faglig forsvarlig», jf. finansavtl. § 5-2(1) og § 3-1(1), og forklaringsplikten etter § 5-1 må være oppfylt på en god måte. Kundens løpende inntekter er vanligvis hovedkilden for betjeningsevnen. Likevel kan det være forsvarlig å legge til grunn at kunden også skal betjene lånet med realistiske inntekter fra f.eks. salg av en eiendom, finansielle eiendeler eller aksjeutbytte fra eget selskap. Dette bør i så fall dokumenteres i kredittsaken. 

Kunden skal tåle en betydelig renteøkning; det er ikke tilstrekkelig at betjeningsevnen er god nok «i dag». Den økonomiske stresstesten er at kunden skal tåle minst 3 prosentpoeng renteøkning og minimum 7 prosent rente, jf. finansavtaleforskriften § 5-1(6) med henvisning til utlånsforskriften § 5. Med en utlånsrente på f.eks. 5 prosent, skal kunden altså kunne betjene et lån med 8 prosent flytende rente. I motsatt fall skal låneforespørselen som regel avslås. 

Riktignok er det en fleksibilitetskvote etter utlånsforskriften § 12 som gjør at kredittyter kan fravike utlånsforskriftens krav til f.eks. betjeningsevne og gjeldsgrad. Forutsetningen er imidlertid – også når fleksibilitetskvoten brukes – at kravet til forsvarlig kredittvurdering er innfridd.   

Det gjelder noenlunde samme avslagsplikt overfor kausjonist som overfor låntaker, jf. finansavtl. § 6-1(4). Før en kausjon aksepteres av kredittyter, skal det foretas en grundig kredittvurdering av kausjonisten, jf. § 6-1(2), og også overfor kausjonister har kredittyter en forklaringsplikt, jf. § 6-1(1).
 

Frarådingsplikt, avslagsplikt og utlånsforskrift

Vurderingstemaet i frarådingsplikten etter God skikk er hva som tjener kundens behov og interesser, mens avslagsplikten er knyttet opp til sannsynligheten for oppfyllelse av låneavtalen. 

Selv om vurderingstemaet ikke er helt det samme, vil nok utgangspunktet være at hvis kunden har tilstrekkelig god betjeningsevne, vil kredittyter sjelden «overprøve» lånesøkers behov og interesser. Kredittyter vil med rette legge til grunn at kunden er nærmest til å vurdere hvorvidt låneopptaket er i tråd med egne behov og interesser. Hovedpoenget også etter frarådingsplikten er å hindre at kundene tar opp for store lån. 

Sistnevnte er også et sentralt formål med utlånsforskriften – forebygging av finansiell sårbarhet i husholdningene. Lånesøknaden skal avslås hvis betjeningsevnen eller gjeldsgraden ikke tilfredsstiller forskriftens krav, jf. § 5 og § 6. Men det er rom for unntak innenfor fleksibilitetskvotens ramme. Hvis kvoten benyttes, kan det være aktuelt å fraråde låneopptaket, f.eks. ved en gjeldsgrad på litt over 5 eller hvis kunden på lånetidspunktet nesten oppfyller stresstesten på 3 prosentpoeng renteøkning. 

Det er viktig å merke seg at det kan være situasjoner der kunden tilfredsstiller kravene i utlånsforskriften, herunder kravene til betjeningsevne og gjeldsgrad, men som skal ha avslag fordi konkrete forhold sannsynliggjør at kunden ikke vil klare å betjene lånet. Eksempelvis kan det være forhold knyttet til kundens inntekt nå eller fremover, eller det kan være at kundens forbruksmønster ikke lar seg kombinere med låneopptaket. 

Det kan også være grensetilfeller, der utlånsforskriftens krav er innfridd, men kanskje med såpass stor usikkerhet at kredittyter innvilger lån med en begrunnet fraråding. Etter trafikklysmodellen vil dette være typisk «gul kategori», jf. finansavtaleforskriften § 5-1(5). 

Hvorvidt det gjøres plass til frarådingsplikt ved siden av avslagsplikten, beror i stor grad på finansbedriftens policy. Der vil rammer og kriterier kunne trekkes opp. 

Det understrekes at en tilstrekkelig grundig og forsvarlig kredittvurdering skal gjøres uansett størrelsen på kreditten, og uansett hvor lang tid det er siden siste kredittvurdering ble gjort. Avslagsplikten og eventuell frarådingsplikt må altså tas på alvor også ved små beløp.  
 

Sanksjoner ved brudd på avslagsplikten

Ved brudd på avslagsplikten kan kundens forpliktelser «lempes så langt det er rimelig», jf. finansavtl. § 5-5(2). Rimelighetsvurderingen er konkret, men med visse føringer: Det kan vektlegges hvordan resultatet av kredittvurderingen er formidlet til kunden, og hvordan forklaringsplikten etter § 5-1 er oppfylt. Forhåpentligvis har kredittyter så gode kredittvurderinger at de ikke stifter nærmere bekjentskap med sanksjonsregelen.